Hva er
RELIGIONSFRIHET?

De Forente Nasjoner, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og forbundne regionale organer har for lengst innsett viktigheten av juridisk person og entitetsstruktur for religiøse organisasjoner som en del av deres rett til religions- eller trosfrihet.

Når retten til religions- eller trosfrihet diskuteres er man mer tilbøyelige til å tenke på enkeltpersoners rett til å tro og å vise sin overbevisning gjennom tilbedelse, undervisning, feiring og praksis. Men ved nærmere ettertanke kan enkeltpersoner ikke fullt ut utøve sin rett til religiøs frihet med mindre de får lov til å danne juridiske strukturer for å organisere og operere sine religiøse samfunn.

Lover som styrer skapingen, operasjonen, registreringen og erkjennelsen av religiøse samfunn er livsnerven for religiøse samfunn. Uten noen form for status som juridisk entitet kan et religiøst samfunn ikke involvere seg i de mest elementære handlinger, slik som å eie eller leie et sted for tilbedelse, operere en bankkonto, ansette stabsmedlemmer, inngå kontrakter om tjenester, publisering og disseminering av religiøse tekster og å etablere utdannelsesmessige og oppsøkende velgjørende servicer i samfunnet.

Lover som styrer tilgang til juridisk person bør være strukturert på måter som gjør det lettere for religions- og trosfrihet. Som et minimum bør adgang til de grunnleggende rettighetene forbundet med juridisk person være tilgjengelige uten vansker. [28] Stater bør sørge for at prosedyrer for juridisk person og religiøs registrering er raske, gjennomsiktige, rettferdige, inkluderende og ikke-diskriminerende. [29]

Nektelse av adgang til en slik status representerer en alvorlig og utillatelig byrde på religionsfriheten. [30] Det er derfor lover som styrer anerkjennelse som juridisk person og registrering av religiøse organisasjoner, representerer en viktig målestokk for å vurdere formen for religiøs frihet i en gitt stat.

I mange tilfeller har slike lover blitt brukt som et våpen av staten til å begrense religiøse samfunn snarere enn å lette religiøs frihet. Lover som forlanger religiøs registrering og ilegger kriminelle sanksjoner for ikke-registrert religiøs aktivitet, er strenge metoder brukt av stater til å undertrykke religionsfrihet i strid med menneskerettighetene.

Slike metoder har uten unntak blitt fordømt av FNs menneskerettighetskomité, [31] FNs spesialrapportør for religiøs frihet, [32] OSSE-panelet av religiøse eksperter i samråd med Venezia-kommisjonen, [33] Den europeiske unionen [34] og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. [35]

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har bestemt at det at en stat nekter å innvilge juridisk enhet-status til en forening av enkeltpersoner, religiøse eller på annen måte, dreier seg om en innblanding i utøvelsen av retten til organisasjonsfrihet. Der hvor organiseringen av et religiøst samfunn er under vurdering, har det å nekte å anerkjenne det som en juridisk enhet også blitt funnet å utgjøre en innblanding i retten til religionsfrihet slik den utøves av både samfunnet selv og dets enkelte medlemmer. [36]

OSSE-panelet av religiøse eksperter og Venezia-kommisjonen har identifisert ytterligere problemområder innen feltet religiøs registrering og dannelse av juridisk person som må gripes fatt i for å legge til rette for religions- eller trosfrihet:

• Enkeltpersoner og grupper bør være frie til å praktisere sin religion uten registrering hvis de så ønsker;
• Krav til høyt minimumsmedlemskap bør ikke være tillatt med hensyn til å skaffe seg status som juridisk person;
• Det er ikke passende å kreve langvarig eksistens i staten før registrering er tillatt;
• Det bør settes spørsmålstegn ved andre overdrevent tyngende restriksjoner eller forsinkelse før anskaffelse av juridisk person-status;
• Bestemmelser som innrømmer overdrevent skjønn fra staters side med å gi godkjennelser bør ikke være tillatt;
• Offisielt skjønn med å begrense religiøs frihet, enten som et resultat av vage bestemmelser eller på annen måte, bør det nøye settes grense for;
• Inngrep i interne religiøse anliggender ved å drive med selvstendig gjennomgang av kirkelige strukturer, pålegge byråkratisk gjennomgang eller innskrenkninger med hensyn til religiøse avtaler og lignende, bør ikke være tillatt;
• Bestemmelser som virker retroaktivt eller som unnlater å beskytte særinteresser (for eksempel ved å kreve registrering på nytt av religiøse enheter under nye kriteria) bør bestrides;
• Adekvate overgangsregler bør stilles til rådighet når nye regler blir innført; og
• I overensstemmelse med selvstyreprinsippene bør staten ikke bestemme at noen bestemt religiøs gruppe bør være underordnet en annen religiøs gruppe, eller at religioner bør være strukturert etter et hierarkisk mønster (en registrert religiøse entitet bør ikke ha vetorett over registrering av noen annen religiøs entitet). [37]