Den akademiske undersøkelsen av religioner begynte i den vestlige verden i starten av det 19. århundret som følge av tankens historie som var inspirert av filosofer i opplysningstiden i det 18. århundrets Europa. Når ny informasjon om eldgamle religiøse tradisjoner (filosofiene i India og Det fjerne østen i særdeleshet) som ble innsamlet av oppdagelsesreisende og misjonærer, nådde de lærde kretsene i Europa, ble det nødvendig å omdefinere selve definisjonen av religion.
Begrepet som inntil da bare hadde betydd kristendom og judaisme – noen ganger også islam – begynte å dekke slike østlige religiøse filosofier som hinduisme, buddhisme, konfusianisme, taoisme, shintoisme, zarathustrisme osv. Den nye studieretningen som kalles «religionshistorie» eller «sammenlignende religion» ble generell og sammenlignende i sine fremgangsmåter.
Religionsfenomenologi indikerte, som en av sine viktigste grener, en så bred variasjon på området at det har vært vanskelig for religionsvitere å komme opp med en kortfattet definisjon – som samtidig ville omfatte det mest essensielle om religiøsitet i seg selv og gjelde for enhver kultivert eller primitiv religion det måtte dreie seg om. En av de mange forsøkene på å definere religion var basert på kriteriet om «Guds»- eller «guddoms»-begrepet, inntil lærde fant at buddhismen, som er én av de såkalte verdensreligionene – i det minste i teorien – forsøkte å vektlegge sin særegne betegnelse som en «ateistisk» religion.
Det snevre begrepet religion, oftere etter påtrykk fra regjeringers embetsmenn enn religionsvitere, trenger fornyet overveielse i vår tids verden. Ordet «religion», som finnes i en eller annen form i de fleste europeiske, dvs. germanske, romanske og slaviske språk, kommer fra det latinske ordet «religio». Dette begrepet omfatter i særdeleshet ideen om å være avhengig av noe «guddommelig». Prinsippet «cuius regio eius religio» på latin betydde følgelig at en keiser eller hertug, siden det 16. århundret i post-reformasjonens Europa, hadde makt til å bestemme på hvilken måte hans landsmenn skulle tro og oppføre seg. Hele problemet med eksistensen av guddommelige eller sosiale «bånd» av denne arten hører den vestlige kulturen til. Selve ideen er faktisk fraværende i mange kulturer i verden.
Så denne vestlige formen for religionsoppfattelse vil bare kunne anvendes på gamle østlige religions-filosofiske tradisjoner ved tvang. Det har til og med blitt uttalt at de tre viktigste variantene av kinesisk verdensoppfattelse – taoisme, konfusianisme og buddhisme – slett ikke er religioner i den vestlige betydningen av ordet, men snarere «tre taoer» eller «veier» til et mål, hvilket er prinsippet om harmoni mellom Yin og Yang.
Det er med andre ord mange kulturer i verden som ser ut til å være veldig religiøse selv om de har greid seg uten «religiøst» relaterte begreper i sine respektive språk. Spesielt i de nordlige kulturene, i den gamle og den nye verdenen, hvor vi har gjort feltarbeid, praktiserer folk animistiske og sjamanske ritualer uten å kalle det religioner. En uttalelse til oss i 1994 fra en kvinnelig Nanay-sjaman i Nedre Amur-regionen i det sørøstlige Sibir er et typisk eksempel på dette: «Kristendom – det er russisk. Vi har bare våre sjamaner.»
Et annet problem i dag vedrører rollen til de mange moderne funksjonelle alternativene til religion. Den nyere verdenshistorien viser at kommunismens, marxismens og maoismens forsøk på å skape en «ikke-religiøs» stat og samfunn, ikke har lykkes så godt. Det menneskelige sinnet har tydelig vist seg å være mer interessert i religiøse anliggender enn man har trodd i disse og andre materialistiske og antroposentriske ideologier, som oppsto i forrige så vel som i dette århundre.
