1. I kristen kultur får alle doktrinene vedrørende de grunnleggende religiøse verdiene navnet teologi, fordi alt er forbundet med kunnskap om Gud og hans vilje. Her erstatter termen og begrepet Scientology «teologi». I stedet for å være studiet (-logi) av Gud (teo-), har vi studiet (-logi) av kunnskap (sciento-). Men i begge tilfeller er det virkelige målet for kunnskap det absolutte. Faktisk er denne «kunnskapen» absolutt. Til tross for at den ser ut til å kreve studium og anvendelse, er den åndelig og overskrider empirisk kunnskap om det fysiske universet, selv om den antas å kunne gripe inn i det.
Læresetningene i Scientology er født av tendensen til å se innover, som vi også kan finne i den kristne forskningen på «Gud i deg selv», som er typisk for mystiske opprør. En påstand i Scientologykirken – uttrykt i dens konstitutive lov i California – er at: «Det beste beviset på Guds eksistens er Guden mennesket finner i seg selv.» Imidlertid er den eksplisitte og implisitte modellen for Scientologys innadvendte søken prosessen i den vediske religionen, som begynte med meditasjon over Upanishadene.
Upanishad-modellen er utarbeidet på følgende måte: Substansen i universet, Brahma, identifiserer seg med substansen til mennesket, atman; slik at mennesket kan kontakte universet gjennom anerkjennelsen av sin egen atman, uten å ty til gudene som, slik som i enhver polyteistisk religion, er selve universet i sine forskjellige former og aspekter. I Scientology finner vi, i stedet for atman, thetanen i funksjonen som «tidløs essens» som overskrider enhver mulig form.
Ideen om en thetan er grunnleggende for Scientology-troen, like mye som ideen om sjelen er det for den kristne tro.
2. Ideen om en thetan er grunnleggende for Scientology-troen, like mye som ideen om sjelen er det for den kristne tro. Men på grunn av behovet for å skille begrepet thetan fra begrepet sjel, skapte Scientology det nye ordet, thetan, som mer egnet for en ny religion.
Det nye ordet er en respons på to motstridende behov: 1) å oppnå en fullstendig fornyelse, fri fra enhver semantikk; derfor et ikke-eksisterende ord, uten noen betydning i noe eksisterende språk; 2) å begrense vilkårligheten i oppfinnelsen, slik at det nye ordet ikke ville være uten en betydning selv om det ikke hadde en betydning i de eksisterende språkene. I sum ønsket man å gi det nye ordet en nødvendighet som ville forhindre uforutsette fordreininger. Den greske bokstaven theta, som i seg selv ikke betyr noe som helst, ble valgt. Det er også den første bokstaven i Theos (Gud) og Thymos (sjel), og har blitt valgt som roten i et ord som fonologisk ligner det indiske atman.
Den morfologiske forbindelsen mellom atman og thetan, som vi ut fra en objektiv bedømmelse ville mene skyldtes det andre uttrykkets derivasjon fra det første, anser Scientology i stedet som en indisk forventning om det hubbardske begrepet, slik at vi i Scientology-bøkene finner: «Det evige uforgjengelige selvet (Atman) i Upanishadene er en tidlig forventning om det scientologiske begrepet thetan.»
3. Scientology følger Upanishad-modellen med det siktemål å se innover for å finne et korrekt forhold mellom selvet og universet: «Litt etter litt, mens thetanen får stadig mer kunnskap om seg selv, øker hans evne til å forholde seg til de universelle kreftene (dynamikkene) som opererer på nivået av å bli (i motsetning til nivået av å være, hvor thetanen blir gjenkjennelig).»
Det er åtte dynamikker, og de er trangene i retning av overlevelse for individet som seg selv; gjennom sex og familie; gruppen (som strekker seg fra lokalsamfunnet til en nasjonalitet); menneskeheten; livsformer (inkludert dyr og planter); det fysiske universet; det åndelige universet – symbolisert ved bokstaven theta, som i thetanen, eller åndelig væren; og Det høyeste vesen.
4. Forholdet mellom thetanen og de åtte dynamikkene har psykosomatiske, etiske, paravitenskapelige og rituelle konsekvenser. Med Scientology-uttrykk blir forholdet forstått som reduksjonen av kaos til den ordnede realiteten som konstitueres av thetanen. Vi kunne forstå alt sammen i historisk-religiøse vendinger, finne den typiske funksjonen til enhver religion ved å gi de historiske realitetene en metahistorisk verdi. Her, som andre steder, er målet gjennom det metahistoriske «være» å overvinne det kaotiske historiske «bli» – historien selv, sett som en personlig historie, nasjonal historie, historien om menneskeheten, naturhistorie, overnaturlig historie (skapelsen av verden, Skaperens handling, hans intervensjon på det skapte). Alle disse «historiene» fanger og ødelegger individet som ikke vet hvordan det skal orientere seg (og orientere dem) fordi thetanen har mistet bevissthet om seg selv. Men når thetanen har nådd sin fulle bevissthet, er alt i orden igjen, med disse konsekvensene:
Psykosomatiske konsekvenser: Thetanen fremkaller mental og fysisk helse, gir best mulig retning til kroppen og psykens aktivitet.
Etikk: Thetanen styrer familieforhold, sammen med samfunnsmessige og allmenne mellommenneskelige forhold.
Vitenskapelig: Thetanen belyser vitenskapelig og teknologisk forskning på alle områder. I tillegg til den tekniske og vitenskapelige produksjonen støtter den også kunstnerisk og litterær produksjon. Læreren Hubbard er opphøyd både som forfatter og som vitenskapsmann, som var spesielt begavet innen sjømannskap, fotografering, musikk, mineralogi, agronomi og kommunikasjonssystemer.
Fra dette synspunktet kan vi legge merke til hvordan parallellen med Upanishadene er brakt til sine ekstreme konsekvenser: Tantrismen, det endelige produktet av den religiøse evolusjonen, lover krefter som vi, knyttet til den tiden og de omgivelsene, ville definere som «magiske». Scientology lover krefter som vi kaller kunstnerisk-litterære, vitenskapelige eller teknologiske, men i begge tilfeller kan man snakke om den mystiske åpningen av verden for enhver intervensjon fra vesenet som har oppdaget i seg selv den mystiske evne til å intervenere.
