Det finnes ingen fastsatt definisjon av tilbedelse som kan brukes på alle former for religion fullstendig uhildet. På slutten av seksjon II ovenfor, angående kjennemerkene ved religion, bemerket jeg at enhver religion vil ha alle tre kjennemerker (et trossystem, religiøse praksiser og et religiøst samfunn) på en eller annen måte, men to religioner vil ikke ha dem i nøyaktig samme grad eller på samme vis. Disse variasjonene er det som gjør religioner unike. Den romersk-katolske, østlig ortodokse og høykirkelige anglikanske kirken legger en enorm vekt på kunstferdige ritualer, inkludert messedrakt, prosesjoner, stearinlys, hymner, ikoner, hellig vann, røkelse og så videre. På den andre siden oppfattes slike rikt utsmykkede seremonielle former i mange strenge protestantiske trosretninger, slik som Brethren, som en smule overtroiske, om ikke rett og slett som avgudsdyrking. Innenfor grener av kristendommen er tilbedelse skrellet ned til forkynnelsen av ordet, kanskje et par hymner, og bønn. I Vennenes samfunn – allment kjent som kvekerne – består tilbedelsesmøtene ikke av noen ytre handlinger i det hele tatt, men er en samling i stillhet der medlemmene kanskje eller kanskje ikke deler en kort, inspirerende uttalelse. På samme måte er den sentrale tilbedelseshandlingen i buddhistiske munkeklostre fullstendig taus meditasjon i lange tidsperioder. De er ikke fokusert på å være ærbødige overfor en Høyeste guddom, men på å utslette selvet og frigjøre seg fra tilværelsens sammenfiltringer.
Det umulige i å finne en helt rigid og fast definisjon av tilbedelse, gjør det nødvendig å ha en fleksibel forestilling for sammenlignende studium. De fleste ordboksdefinisjonene tar hånd om dette problemet ved å inkludere flere ideer under begrepet tilbedelse. Først kan tilbedelse inkludere ideer om «riter» og «seremonier». Noen forskere innen religion ser riter og ritualer som transformerende. I det kristne ritualet for dåp, for eksempel, blir en nybegynner transformert fra én tilstand (synd) til en annen (nåde). I primærsamfunn transformerer overgangsritene nyopptatte fra barndom til voksen alder. Scientology-auditeringsprosessen med å gå fra tilstanden «preclear» til «Clear» ville være transformerende i denne forstand. Omvendt ses seremonier som bekreftende, det vil si, de stadfester og bekrefter status quo. Forskjellige former for sabbat og søndagsandakter er ofte seremonier i denne forstand. Seremonier bekrefter for det troende samfunnet dets status som en tilbedende forsamling og dets identitet som en trosretning. Ofte, men ikke nødvendigvis alltid, blir utstyr som inkluderer messedrakt, ritualer og seremonier ledsaget av kunstferdig dans, musikk, hellig sprinkling og rensing, ofring av dyr eller mat, symbolske handlinger som velsignelse, og så videre.
For det andre innser religionsforskere overalt at ritualer og seremonier ikke kan være alfa og omega i tilbedelse. Dermed inkluderer de fleste definisjoner ytterligere forestillinger som «praksiser», «handlinger» og «helligholdelse». Disse ytterligere forestillingene er inkludert i vanlige definisjoner av gode grunner. Én persons tilbedelse kan være en annens overtro. Og hva som kan se ut til å være en meningsløs handling for én troende – for eksempel, å gjør korsets tegn for en protestant – kan være en tilbedelseshandling for en annen. Dermed er forskere nødt til å se religiøse handlinger i sammenhengen til den spesifikke religionen som en helhet, det vil si, i form av de endelige målene og hensiktene til forsamlingen av troende. Forskeren behøver ikke å tro hva den troende tror, men hvis han eller hun for alvor forsøker å forstå religiøse fenomener, så må den forskeren ta et skritt i retning av å tro som den troende tror. Det er bare ut fra dette standpunktet at forskeren kan avgjøre hvilke handlinger, praksiser og helligholdelse som utgjør tilbedelse i et gitt religiøst samfunn.
Under den bredere definisjonen av religiøs tilbedelse (handlinger, praksiser, helligholdelse) kan vi inkludere slike emner som studiet av hellige tekster, opplæringen av andre i studiet og resitasjonen av disse tekstene, og forskjellige former for religiøs undervisning. Noen religioner fyller til og med denne typen handlinger med hellig seremoni. I japanske zen-klostre har jeg iakttatt zen-noviser som høytidelig bar eksemplarer av Lotussutraen og alvorsfullt memorerte den gjennom rituell messing. Studiet av Talmud i jødiske jeshivaer har en lignende rituell karakter.
I de mange variantene av religiøs tilbedelse kan forskeren påvise to grunnleggende orienteringer: En linje av tilbedelse er mer feststemt og ritual-fokusert, den andre er mer instruktiv og meditasjon-sentrert.
Spørsmålet om hvorvidt auditering og trening kan være former for tilbedelse kan naturligvis oppstå hos tilhengere av de ledende religionene i Vesten, nemlig jødedommen, kristendommen og islam. I disse religionene er tilbedelse hovedsakelig, men ikke utelukkende, fokusert på offentlige feiringer, høytider, prekener, hymnesang, sabbat eller søndagsandakt, og forskjellige andaktsøvelser. Selv om man kan finne denne formen for tilbedelse rikelig representert i østlige religioner, finnes det en fundamental undertone i mange typer av østlig fromhet som legger større vekt på meditasjon og instruksjon. Som allerede nevnt, er tilbedelse i vedanta-hinduisme og zen-buddhisme ikke fokusert på feiring, men på meditasjon og studiet av sutraene, åndelige lærebøker. I zen ledsages dette åndelig studiet ofte av meditasjon på koaner, korte, fyndige og ofte motstridende ordtak som hjelper tilhengeren med å komme gjennom skallet av vanlig bevissthet, slik at han eller hun kan oppnå satori, plutselig opplysning.
Mens oppdagelsen og kodifisering av auditeringsteknologien utelukkende tilhører L. Ron Hubbard, har Scientologykirken og L. Ron Hubbard selv alltid innsett at Scientology har slektskap med visse aspekter av hinduismen og spesielt buddhismen. Scientology deler en vanlig overbevisning med begge religiøse tradisjoner om at den sentrale prosessen i frelse er veien fra uvitenhet til opplysning, fra sammenfiltrethet til frihet, og fra uklarhet og forvirring til klarhet og lys. For mange år siden publiserte jeg en artikkel om Scientologys forhold til buddhismen: Frank K. Flinn: «Scientology som teknologisk buddhisme» i Joseph H. Fichter, redaktør, Alternativer til amerikanske ledende kirker, New York: Paragon House, 1983, side 89–110. I overensstemmelse med disse østlige tradisjonene ser Scientology svært logisk på tilbedelse, ikke så mye i form av feiring og fromhet, men i form av meditasjon og instruksjon, noe som legger vekt på bevissthet og opplysning, eller for å bruke Scientology-uttrykket, «clearing».
Som en viktig sidebemerkning, man ville ikke si at meditasjons- og instruksjonsformen for tilbedelse er fraværende i Vesten. Den gudfryktige ortodokse jøden tror at det oppriktige studiet av Toraen eller Loven er en form, om ikke formen, for tilbedelse. Derfor etablerte ortodokse jøder jeshivaer. De er viet det tilbedende studiet av Toraen og Talmud. En jeshiva er ikke bare et sted for vanlig utdannelse, det er også et sted for tilbedelse. Likeledes har muslimer etablert kuttaber og madrassaer for det oppriktige studiet av Koranen. På samme måte har mange romersk-katolske, religiøse klosterordener, mest kjent er cistercienserne og trappistene, viet størstedelen av tilbedelsen sin til stille studium og meditasjon over hellige tekster.
Uansett blir meditasjon og hellig studium og instruksjon stort sett ikke oppfattet som tilbedelsesformer i Vesten, slik de blir det i Østen. I India er det en vanlig praksis for folk senere i livet å selge alle sine verdslige eiendeler og dra til et hellig sted, slik som Varanasi (Benares) ved Ganges. Der tilbringer de resten av livet sitt med tidvis å utføre pudsja eller rituelle ofringer, men for det meste med å meditere over guddommelige ting. For den vanlige hinduisten er slik meditasjon den høyeste mulige formen for tilbedelse.
Bortsett fra disse diskusjonene er det veldig klart at Scientology har både typiske former for seremoniell og feststemt tilbedelse, og sin egen unike form for åndelig liv …
Bortsett fra disse diskusjonene er det veldig klart at Scientology har både typiske former for seremoniell og feststemt tilbedelse, og sin egen unike form for åndelig liv: auditering og trening. Til sammenligning og kontrast anser den romersk-katolske kirken alle sine sju sakramenter som former for tilbedelse. Det er derfor alle sakramentene hovedsakelig forrettes i kirker av ordinerte prester. Sakramenter forrettes bare utenfor kirkens områder under spesielle omstendigheter, slik som å gi dem til de syke. De sju sakramenter inkluderer dåp, konfirmasjon, skrifte, forsoning eller skrifte, nattverd, vielse, hellige ordrer og salving av syke og svake. Men «sakramentet over alle sakramenter» for katolikker er nattverden, vanligvis kalt messen, som feirer døden og gjenoppstandelse til Jesus Kristus og hans tilstedeværelse i det troende samfunnet.
Slik har også Scientologykirken sitt «sakrament over alle sakramenter», for å si det slik, nemlig auditering og trening. Det viktigste religiøse målet til alle praktiserende scientologer er å bli Clear og oppnå statusen å være en Opererende Thetan, som har kontroll over «liv, tanke, materie, energi, rom og tid». De sentrale religiøse midlene for disse målene er de komplekse nivåene og gradene i auditering og trening. Det nattverden er i religiøs betydning for katolikken, er auditering og utdannelse for scientologen. Slik katolikken betrakter de sju sakramentene som den viktigste metoden for å frelse verden, slik betrakter også scientologene auditering og utdannelse som de sentrale metodene for å oppnå frelse, noe de beskriver som optimal overlevelse på alle dynamikkene.
Som forsker av sammenlignende religion ville jeg besvare spørsmålet: «Hvor har katolikkene steder for gudsdyrkelse?» med svaret: «Der de sju sakramentene vanligvis gis til tilhengerne.» På spørsmålet: «Hvor har scientologer steder for gudsdyrkelse?» ville jeg svare: «Der auditering og trening i Scientology-skriftene vanligvis gis til medlemmene.» Hubbards verker om Dianetics og Scientology utgjør de hellige skriftene i Scientologykirken. Det store flertallet av disse verkene er viet til det scientologer kaller auditeringsteknologi og administrasjonen og leveringen av auditering og trening til medlemmene. At auditering betones så kraftig i Hubbards verker vil overbevise enhver religionsforsker om at auditering og trening er de sentrale religiøse praksisene og viktigste formene for tilbedelse i Scientologykirken.
Som forsker i sammenlignende religion kan jeg uten nøling erklære at auditering og trening er de sentrale formene for tilbedelse i trossystemet til scientologen. For det andre er steder der auditering og trening leveres til tilhengere, helt klart Scientologys kirker.
Frank K. Flinn
22. september 1994
