ii.i. De vesentligste kjennetegnene for religion
I samsvar med de foregående betraktningene kan vi nå, i abstrakte og generelle termer, tilkjennegi de vesentligste kjennetegnene for religion. Det som følger, påstås ikke å være en universelt anvendelig definisjon så mye som det er en oppregning av særpregene og funksjonene som ofte er å finne i religion, og som blir identifisert som sådan. Disse er:
(a) troen på en makt (eller makter) som overskrider normal sansepersepsjon, og som til og med kan omfatte en hel postulert orden av væren;
(b) troen på at en slik makt ikke bare påvirker den naturlige verden og den sosiale orden, men har direkte virkning på den og til og med kan ha skapt den;
(c) troen på at det noen ganger i fortiden har forekommet klar overnaturlig inngripen i menneskelige anliggender;
(d) overnaturlige makter holdes for å ha kontrollert menneskets historie og skjebne: Når disse maktene blir antropomorft avbildet, gis de vanligvis utvetydige oppgaver;
(e) troen opprettholdes at menneskets livsvilkår i dette livet og i livet (eller livene) etter døden, avhenger av forhold etablert med, eller i samsvar med, disse oversanselige maktene;
(f) det blir ofte (men ikke uten unntak) trodd at selv om overnaturlige makter vilkårlig kan diktere et individs skjebne, kan individet, ved å oppføre seg på foreskrevne måter, ha innflytelse på sin opplevelse i enten dette livet eller i fremtidige liv eller begge;
(g) det er fastsatt handlemåter for personlige, kollektive eller representative opptredener – nemlig ritualer;
(h) elementer av formildende handlinger vedvarer (selv i utviklede religioner) som enkeltpersoner eller grupper kan bønnfalle overnaturlige kilder om spesiell bistand med;
(i) uttrykk for hengivenhet, takknemlighet, ærbødighet eller lydighet blir tilbydd, eller i noen tilfeller krevd, av troende, vanligvis i nærvær av symbolske fremstillinger av troens overnaturlig(e) makt(er);
(j) språk, gjenstander, steder, byggverk eller årstider, som spesielt identifiseres med det overnaturlige, blir gjort hellige og kan selv bli gjenstander som vises ærefrykt;
(k) ritualer eller utlegninger, uttrykk for hengivenhet, feiringer, faste, kollektive botsøvelser, pilegrimsreiser og gjenoppføringer eller minnemarkeringer om episoder fra guddommers, profeters eller store læreres jordiske liv finner regelmessig sted;
(l) anledninger med tilbedelse og utlegning av lære frembringer opplevelsen av fellesskap og forbindelser av godvilje, kameratskap og felles identitet;
(m) troende kan ofte bli pålagt moralregler, skjønt området disse beskjeftiger seg med varierer: De kan være kledd i formalistiske og ritualistiske termer, eller de kan være grundig omtalt mer som samsvar med en mindre spesifikk, høyere etikks ånd;
(n) alvor i formål, fortsettende engasjement og livslang hengivenhet er normgivende krav;
(o) i overensstemmelse med sine ytelser samler troende opp fortrinn eller mangler som et moralsystem med belønning og straff er knyttet til. Den nøyaktige sammenhengen mellom handling og konsekvens varierer fra automatiske følger av gitte foranledninger, til troen på at personlig mangel kan kanselleres av fromme og rituelle handlinger, av syndsbekjennelse og anger, eller gjennom spesiell forbønn fra overnaturlige makter;
(p) det er vanligvis en spesiell klasse religiøse funksjonærer som virker som voktere av hellige gjenstander, skrifter og steder; spesialister i dogme, ritual og pastoral rådgivning;
(q) slike spesialister får vanligvis betalt for sine tjenester, enten med tributt, lønn for særlige plikter eller ved hjelp av opprettet vederlag;
(r) når spesialister vier seg til systematiseringen av dogme, fremsettes jevnt den påstand at religiøs viten gir løsninger på alle problemer og forklarer meningen og formålet med livet, ofte inkludert påståtte forklaringer på det fysiske universets opprinnelse og virkemåte og på menneskelig psykologi;
(s) legitimitet hevdes for religiøs viten og institusjoner med henvisning til åpenbaring og tradisjon: Fornyelse rettferdiggjøres med jevne mellomrom som gjenopprettelse; og
(t) påstander om lærens sannhet og ritualers virkning er ikke gjenstand for empirisk prøve, siden mål i siste instans er transcendente og tro forlanges både for mål og de vilkårlige midlene som anbefales for deres oppnåelse.
De foregående punktene skal ikke anses som sine qua non, men som sannsynligheter: De utgjør fenomenene som ofte blir funnet empirisk. De kan betraktes som en sannsynlighetsliste.
II.II. Ikke-essensielle karaktertrekk i religion
Den foregående listen er fremlagt uttrykt i betraktelig abstrakt generalisering, men faktiske religioner er historiske entiteter, ikke logiske forestillinger. De omfatter vidt forskjellige organiseringsprinsipper, atferdskodekser og trosmønstre. På mange punkter er generalisering ikke lett, og så snart (ofte ubevisst) fordommene fra kristen tradisjon legges til side, blir det tydelig at mange av de konkrete punktene, som basert på den kristne modellen kunne antas å være sine qua non for religion, faktisk ikke er å finne i noen andre systemer. I den foregående listen unngås hentydninger til et høyere vesen, siden det begrepet ikke har noen gyldighet for theravada-buddhister (og for mange mahayana-buddhister), jainister og taoister. Tilbedelse, henvist til over, har i buddhisme vidt forskjellige betydninger fra de den har for tilbedere i kristendom. Listen henviser ikke til trosbekjennelser, som er av særlig viktighet i den kristne tradisjonen, men som ikke er av slik viktighet i andre religioner. Den nevner ikke sjelen, så avgjørende som det begrepet er i ortodoks kristendom, fordi dogmet om sjelen er litt tvetydig i jødedom og blir uttrykkelig avvist av visse kristne bevegelser (f.eks. Syvende Dags Adventister og Jehovas vitner – som hver har en skare på millioner av tilhengere verden over, og av kristadelfianerne og de puritanerne, inkludert Milton, som ble kjent som moralister). Det finnes ikke noen direkte henvisning til helvete i noen betydning av den ideen som er utviklet i kristendom, siden dette punktet mangler i jødedom. Livet etter døden blir nevnt indirekte i entall eller flertall for å imøtekomme de to avvikende kristne forestillingene om sjelevandringen og om oppstandelsen, og de litt forskjellige beretningene om reinkarnasjon i buddhisme og hinduisme. Ingen av disse spesifikke punktene kan anses som avgjørende for definisjonen av religion, rett og slett.
