Slik det har vært nødvendig å utvide den moderne akademiske definisjonen av religion for å inkludere typer av religiøs atferd, praksis og tro som overstiger grensene for Vestens monoteistiske tradisjoner, har også moderne akademiske definisjoner av «tilbedelse» vært nødt til å bevege seg utover Vestens rammer og inkludere praksisene i Østens tradisjoner for religiøst og åndelig liv.
Sett historisk og globalt møter religionsstudenten et vidt spekter av «tilbedelsesatferd og -handling». Kosmiske religiøse tradisjoner hos innfødte folk avstemte tilbedelsesaktivitetene sine til naturens og Skaperens kosmiske rytmer. Praktisk talt hver eneste av samfunnets handlinger – fra jakt til planting, fra fødsel til død – ble innledet med ritual- eller tilbedelsesaktiviteter. I Vestens historiske, religiøse tradisjoner var bønn og ritualer sentrale handlinger i det tilbedende samfunnet. Her strekker tilbedelse seg fra å ha Allah i tankene med fem daglige bønnshandlinger, til å minnes pakten med Jahve på hellige dager og opphøye «Kristi legeme» i den romersk-katolske troens daglige messer. I tradisjonene i Østen kunne tilbedelse være handlingen med stille meditasjon av en yogi i Himalayas ensomhet, eller den ensformige messingen hos himmelkledde [nakne] jainister foran bildet av en «realisert sjel» eller omstendelige shinto-ritualer i nærvær av den «kamien» som er nærværende for hver eneste dråpe vann eller hvert eneste blad på et tre, eller det ukelange ritualet med «sang og bønn» hos tibetanske buddhister som avviser begrepet en skapergud. Tilbedelse kom generelt, av moderne religionsstudenter, til å bli sett på som religiøse handlinger som fremmer fellesskap med, eller innretting mot, det usette hellige. Globalt og historisk sett involverer det et vidt spekter av handling og atferd.
I Scientologykirken finner vi et bredt utvalg av tilbedelsesaktivitet, handlinger bestemt for å fremme fellesskap med, og innretting mot, det hellige. Det er å finne i deres aktivitet auditering (beskrevet over) og i deres trening. Auditering er en praksis som tar en fra «preclear» til «Clear» og videre, den er Scientologys måte å fremme bevissthet om seg selv som et udødelig, åndelig vesen, thetanen, den usette dimensjonen som er det religiøse livets emne. Men i Scientology er praksisen trening av lik viktighet. I auditering blir man fri; gjennom trening, holder man seg fri og lærer «å oppnå formålet å forbedre tilstander i livet».
Som vi allerede har indikert, stemmer formene for tilbedelse innen en gitt religiøs tradisjon overens med deres opplevelse av hva som er hellig og/eller best. For Scientology er trening den aktiviteten som setter en i stand til å utvikle seg gjennom de åtte dynamikkene mot Åttendedynamikken, uendelighet. Trening er hverken tilfeldig eller blott «læring» i Scientology. Det er snarere å gå fremover gjennom en eksakt sekvens – i sitt eget tempo og i overensstemmelse med et «kontrollark» – for å tilegne seg essensiell kunnskap og evnen til å anvende den kunnskapen i hverdagen. Det er et mangfold av treningskurs som tilbys i Scientology, alt fra introduksjonskurs til kurs i «kunnskap om thetanens ultimate evner.»
Mer vanlige former for tilbedelsesaktivitet kan finnes i de grupperitualene som finner sted når scientologer samles for riter og feiring. Litteraturen i Scientology inneholder riter og ritualer som markerer større begivenheter i livssyklusen: fødsel, navngivning, bryllup og død. Disse ritene og ritualene knytter disse livets begivenheter til livets hellige dybder, slik Scientology-samfunnet ser de. (Se L. Ron Hubbard, The Scientology Religion, London, 1974, for beskrivelser av noen av ritene og ritualene.) Disse Scientologys livssyklusritualer finner sine paralleller i praktisk talt all annen religiøs tradisjon. Slike ritualer fremfører den overbevisning at menneskelivet er knyttet til ukjente, åndelige dimensjoner som må gjenkjennes og anerkjennes hvis menneskelivet skal nå sin helhet og oppfyllelse.
Tilbedelseshandlinger kan være individuelle så vel som kollektive. Dette er formodentlig mest tydelig i forbindelse med bønn, men det har også gyldighet med hensyn til meditative handlinger og åndelige øvelser. Enten det er en sufi som ber alene eller sammen med andre i en virvlende bønnedans, tar man del i tilbedelsesaktivitet. Enten det er buddhisten alene i åssiden i dyp meditasjon eller forent med andre under messing av en sutra, møter man tilbedelseshandlinger.
[I] Scientology, som i Østens erkjennelsestradisjoner, er individuell innsats sentralt. I Scientology innebærer denne erkjennelsesprosessen, eller utviklingen mot total åndelig frihet, auditering og trening.
I Scientology støter man på både de individuelle og de kollektive tilbedelseshandlingene. Men i Scientology, som i Østens erkjennelsestradisjoner, er individuell innsats sentralt. I Scientology innebærer denne erkjennelsesprosessen, eller utviklingen mot total åndelig frihet, auditering og trening. Parallellen er «gurudisippel»-forholdet innen Østens tradisjoner. I «gurudisippel»-forholdet er de fremste tilbedelseshandlingene indre handlinger som, i hinduismen, fremmer utvikling mot erkjennelsen av atman, sjelen, som også er det ultimate. Disse indre utviklingene kan forenes med visse ytre handlinger som yogastillinger eller pusteteknikker, eller til og med visse indre handlinger som å visualisere en idé. Disse indre åndelige utviklingene kan utfolde seg over kortere eller lengre tidsperioder, og er en del av dyrkerens tilbedelsesaktivitet. I mange av Østens tradisjoner kan en persons asketiske og meditative handlinger med trening og disiplin, for vekst i det åndelige livet, utfolde seg over mange måneder eller år, eller i nødvendig ensomhet når instruksjon først er gitt av mesteren. Selv om øvelsen utføres i ensomhet, er den fremdeles knyttet til livet i et samfunn gjennom delte overbevisninger, delt tro og delte handlinger. I Scientology er dette den rette konteksten for auditering og trening, der forholdet mellom rådgiveren i det religiøse og den enkelte innvidde personen er avgjørende. Igjen er parallellen der, med den åndelige veilederen i kristne, monoteistiske tradisjoner, pastoren i de protestantiske tradisjoner, guruen i de hinduistiske tradisjoner, lamaen i tibetanske buddhisttradisjoner.
I Scientology blir også disse indre og åndelige handlingene, som assosieres med auditering og trening for å gjøre utfoldingen av ens åndelige natur lettere, forbundet med vekst i religiøs viten og dannelse. I Scientology-sammenheng betyr dette hovedsakelig studiet av L. Ron Hubbards skrifter og innspilte foredrag om Dianetics og Scientology. (Men det omfatter også kursene han satte sammen, og filmer han skrev og instruerte.) Igjen er denne sammenkoblingen av åndelig praksis og studium av det skrevne å finne i tradisjonen. Den klassiske hinduyogi praktiserer askese og leser sine Vedaer på samme tid. Den gudfryktige muslim leser sin Koran og helligholder måneden med faste mellom daggry og solnedgang. Disse aktivitetene blir forstått å styrke hverandre på den åndelige veien.
Konklusjon: I lys av denne gjennomgangen av Scientologys praksis og aktivitet, konkluderer jeg at Scientology virkelig er involvert i tilbedelsesaktivitet, slik tilbedelse forstås i det moderne studiet av religion, på deres steder for tilbedelse. Scientologers aktiviteter på deres steder for tilbedelse faller inn under spekteret av mønstre og praksiser som er å finne i menneskehetens religiøse liv.
M. Darrol Bryant
26. september 1994
