Ordet «apostasi» er en omskrivning av det greske apostasia, som opprinnelig betegnet opprør eller tilbaketrekning. Brukt i religiøs sammenheng betegner det at en person med vitende og vilje forlater sin religion. Apostasi er nært knyttet til kjetteri, hvor avvisningen av ortodokse til fordel for heterodokse anskuelser og praksiser innenfor en gitt religion blir ansett som en kategorisk fornektelse av den sanne religion. Som sådan må apostasi forstås som en offentlig snarere enn en privat foreteelse. Apostasi er ikke et spørsmål om privat religiøs tvil eller å slutte å følge religiøse praksiser. Apostasi er en offentlig fornektelse og fordømmelse av ens tidligere religiøse anskuelser og praksiser. Apostaten forlater ofte én religion til fordel for en annen, men kan også fornekte all religion helt og holdent.
III.I. Apostasi i hellenistisk judaisme
Den hebraiske Bibelen fordømmer på det kraftigste den nasjonale apostasien til de gamle israelittene, som igjen og igjen falt tilbake til den polyteistiske religion og kultur som de sprang ut av. De første handlinger med individuell apostasi forekom imidlertid under Antiochus Epifanes' regjeringstid (ca. 175–164 fvt.), da denne hedenske keiseren tvang mange jøder til å fornekte sin dyrkelse av Gud til fordel for greske guder. En lidenskap for hellenistisk kultur hadde stor fremgang i jødisk religion og kultur frem til makkabeeroppstanden, som lyktes i å gjenopprette jødisk lov og jødisk nasjonalisme. Sporadisk apostasi fortsatte, men slik oppgivelse av jødisk lov ble møtt med den skarpeste fordømmelse innenfor det jødiske samfunnet.
Under senere romersk styre fikk jødene lov til å praktisere sin religion fritt under et jødisk tetrarkis nominelle politiske styre. Sekteriske bevegelser blomstret gjennom denne perioden, ingen mektigere enn den kristne bevegelsen som med tiden skilte seg helt ut fra judaismen. Sektmedlemmer og kristne ble fordømt som apostater. Hertil kommer at et slikt apostasi ble fordømt både i politiske og religiøse vendinger, for blant jødene var religion og borgerrett ikke til å skille fra hverandre. Apostasi ble sett på som en forbrytelse mot staten og en synd mot Gud. Apostaten ble nektet både frelse og borgerrett.
III.II. Apostasi i hedenske religioner
Generelt var ideen om eksklusivitet fremmed for greske og romerske religioner, gitt deres polyteistiske natur. De hedenske kultene utstøtte ikke medlemmer som fulgte rivaliserende religiøse tradisjoner eller filosofiske kretser. Men ofte ble gudene i de hedenske religioner offisielt anerkjent av de sivile myndigheter og identifisert med statens velferd. I slike tilfeller ble oppgivelsen av politisk sanksjonerte religioner møtt med offentlig kritikk og til og med statsunderstøttet forfølgelse. I det greske Østen ble kristne anklaget for ateisme fordi de avviste folkets guder. I det latinske Vesten ble kristne anklaget for å oppgi sine forfedres religion. Ut fra begge anklager ble de tidlige kristne som nektet å respektere statens guder, fordømt og ofte forfulgt for opprør mot staten. Kort sagt, apostasi ble bare et problem i det hedenske samfunnet når dets nedarvede skikker eller dets offentlige guder ble avvist.
III.III. Apostasi i den kristne kirke
Mange tidlige jødiske og hedenske konvertitter til kristendommen fortsatte med å overholde jødisk rituell lov eller delta i hedenske religiøse festivaler. I begynnelsen ble fortsettelsen av gamle religiøse skikker ikke betraktet som apostasi. Apostasi ble først et tydelig problem da den kristne kirke hadde skilt seg ut fra jødiske og gnostiske former for kristendom. Allerede i Det nye testamente forbindes apostasi med de falske lærere og profeter hvis komme vil signalisere den apokalyptiske endetiden. I de første århundrene var apostasi stort sett et internt problem mens ortodoks kristendom skilte seg fra kjetterske og skismatiske bevegelser. Men med Konstantins omvendelse ble apostasi en offentlig forbrytelse som var straffbar ifølge loven. På den måten begynte et mer enn tusen års gjensidig samarbeid mellom kirke og stat. Staten brukte sverdets makt til å beskytte kirken mot apostasi, og kirken brukte skriftens makt til å beskytte staten mot opprør. Apostater ble fratatt både borgerrettigheter og religiøse rettigheter.
Den åpne oppgivelsen av kristendommen var sjelden der hvor båndet mellom kirke og stat var sterkt, men selv skjulte apostatbevegelser ble aktivt undertrykt. Tortur ble brukt fritt til å fremtvinge tilståelser og til å tilskynde avsvergelser. Apostater og skismatikere ble utstøtt fra kirken og forfulgt av staten.
Apostasi i stort omfang har også funnet sted i den kristne historie. Den såkalte «store skisma» mellom østlig ortodoksi og vestlig katolisisme i det åttende århundret markerte den første store splittelsen innenfor kristendommen, hvilket resulterte i gjensidig ekskommunikasjon. Den protestantiske reformasjonen i det 16. århundret satte igjen kristne opp mot kristne. Hver sekterisk gruppe påstod å ha gjenvunnet den autentiske troen og praksisen i Det nye testamentets kirke, og henviste dermed rivaliserende versjoner av kristendommen til statusen apostasi.
Dessuten brukte de av de protestantiske kirkene som hadde territorielt monopol, våpnene religiøst godkjent ekskommunikasjon og politisk støttet forfølgelse mot rivaliserende grupper som gjorde krav på å representere den autentiske kristendommen. Først med avslutningen av religionskrigene og vedtaket av edikter om toleranse ble slik aktiv politisk undertrykkelse av apostasi brakt til opphør. Formelle og uformelle religiøse sanksjoner ble fremdeles pålagt, og varierte fra ekskommunikasjon og arveløshet til sensur og sosial utstøting.
Som dette korte overblikket viser, har fordømmelsen av apostater fungert som en «legitimeringsstrategi» for alle de religioner i fortiden som har fremsatt eksklusive krav om å være den eneste religionen som har den korrekte religiøse tro og praksis. I nasjonale og territoriale områder hvor politisk og religiøs lojalitet var ett, ble både juridiske og religiøse sanksjoner iverksatt mot apostasi. Apostaten ble fratatt både borgerskap og frelse. Som sådan ble apostaten ansett som en person som spredde falskhet og umoral, som truet det religiøse samfunnets renhet og stabiliteten i den politiske orden.
Apostasi ble mindre og mindre et problem i den moderne verden i takt med at religiøse tradisjoner slakket av på sine dogmatiske krav og det sekulære samfunn skilte seg av med religiøs støtte. Aksepten for religiøs pluralisme og privatiseringen av religiøs tro i dette århundret befridde i stor grad folk som byttet religion, fra det juridiske og religiøse hatet mot apostatene. Ganske sikkert beholder Den romersk-katolske kirke fremdeles våpenet ekskommunikasjon, protestantiske fundamentalister fordømmer kjetteriets farer, og av og til kan gudfryktige familier slå hånden av barn som gifter seg utenfor deres tro eller konverterer til en annen religion. Men disse sanksjonene har ikke den offentlige eller private tyngden de en gang hadde. De er de rituelle gestene til religiøse dogmatikere som har mistet sin ubestridte autoritet i pluralistiske og sekulære kulturer.
