Som sosiolog med en spesialisering i studiet av religion har jeg blitt bedt om å gripe fatt i spørsmålet «Er Scientology en religion?». I besvarelsen av det spørsmålet uttaler jeg meg ikke om det Scientology sier er sant eller ikke. Snarere vurderer jeg om Scientology møter kriteriene som vanligvis brukes for å definere en religion. Disse kriteriene er ikke helt entydige: Ulike forfattere har kommet med ulike definisjoner. De strekker seg hele veien fra den til W.G. Runciman,1 som bruker betegnelsen synonymt med «ideologi», til den til Werner Cohn,2 som hevder at det engelske ordet «religion» er så komplekst og så kulturspesifikt at det er uhensiktsmessig å bruke det med hensyn til noe aspekt av ikke-vestlige eller ikke-kristnede kulturer.
De fleste forskere i dette feltet ville ikke desto mindre være enige i at en religion er et system av overbevisninger og praksiser med et overnaturlig, hellig eller transcendent referansepunkt. I overensstemmelse med dette utgangspunktet er det mulig å identifisere forskjellige karakteristika som kan finnes i de fleste, om ikke alle, anerkjente religioner. Jo mer utførlig et bestemt system av overbevisninger og praksiser legger disse karakteristika for dagen, jo mer utvetydig kan man anse det som en religion.
Når jeg identifiserer karakteristika som typisk kan finnes i religioner, skal jeg ta i bruk rammeverket som er lagt frem av Ninian Smart, en av de ledende vitenskapsmenn på verdens religioner.3 Siden jeg har brukt de generelle karakteristiske elementene i rammeverket i noen av mine tidligere arbeider,4 blir det ikke tatt i bruk kun med tanke på den nåværende studien.
Jeg er ikke en scientolog. I formuleringen av konklusjonene mine har jeg foretatt et detaljert studium av Scientology-publikasjoner, så vel som å observere aktiviteter i Scientologykirken i Sydney og intervjue noen av deltakerne. Jeg er også fortrolig med ulike sosiologiske studier av Scientology i andre deler av verden.
De viktigste Scientology-publikasjonene jeg har studert, er de følgende, arrangert i rekkefølge etter tidspunktet for deres første utgivelse:
Dianetikk: Den moderne vitenskap om mental sunnhet (1950)
Dianetikk: En vitenskaps utvikling (1950)
Vitenskapen om overlevelse (1951)
Avansert prosedyre og aksiomer (1951)
Scientologi: En historie om mennesket (1952)
Scientologi 8–80 (1952)
Scientologi 8–8008 (1952)
Phoenix-foredragene (presentert 1954, utgitt 1968)
Skapelsen av menneskelige evner (1955)
Scientologi: Tankens grunnbegreper (1956)
Har du levd før dette liv? (1960, revidert og utvidet 1977)
Introduksjon til Scientologi-etikk (1968, revidert og oppdatert 1989)
Scientologi 0–8: Boken om det grunnleggende (1970)
Scientologykirkens bakgrunn og seremonier (1970)
Tokt inn i tiden (1973, en utvidet utgave av En test av gjenkalling av hele tidssporet 1968)
Veien til lykke (1981)
Å forstå E-meteret (1982, revidert 1988)
Hva er Scientologi? (1992)
Scientologi-håndboken, basert på arbeidene til L. Ron Hubbard (1994)
Scientologykirken, førtiårsjubileet (1994)
Alle publikasjonene over har offisiell status i Scientologykirken, nesten alle er skrevet av L. Ron Hubbard. De som ikke i sin helhet er forfattet av Hubbard, støtter seg tungt på arbeidet hans. Sitater eller referanser gitt under er i de sist tilgjengelige utgavene på engelsk.
1. W.G. Runciman, «The Sociological Explanation of ‘Religious’ Beliefs,» Archives Européennes de Sociologie 10 (1969):149–191.
2. Werner Cohn, «Is Religion Universal? Problems of Definition,» Journal for the Scientific Study of Religion 2 (1962):25–33.
3. Smart var professor i religionsstudier ved University of Lancaster (i Storbritannia) fra 1967 til 1982. Han har vært professor ved Department of Religious Studies ved University of California i Santa Barbara siden 1976, og er for tiden J.F. Rowney Professor of Comparative Religions der.
4. For eksempel Alan W. Black og Peter E. Glasner, redaktører. Practice and Belief: Studies in the Sociology of Australian Religion, Sydney: Allen and Unwin, 1983.
