1 Jeg har blitt bedt om å gjennomgå hvordan menighetstjenester gjennomføres i Scientologykirken i dag og å vurdere disse tjenestene på bakgrunn av Appelldomstolens avgjørelse i 1970 i
SCIENTOLOGY-MENIGHETS-TJENESTER
2 Den store gleden i å lovprise som er fremherskende under Scientologys søndagsandakter og fredagskveldsmøter, må være tydelig for enhver observatør. Fredagskveldsmøtene kan sammenlignes med en uformell versjon av den typen vekkelsesmøte som er populær i visse kristne trosretninger, spesielt i USA, som for eksempel, skjønt mer behersket, tilstelninger støttet av alle Kristen Vitenskap-kirker.
3 En andakt i Scientologykirken er så å si blottet for bilder, symboler eller andre gjenstander for tilbedelse som inngår som elementer i den kristne gudstjenesten. Et emblem som blir brukt, er det spesielle åttetakkete korset som er avbildet på Scientologykirkens autoriserte litteratur. Scientology-presten bærer også spesiell bekledning som et anheng, men ellers er slike dekorative symboler få og tjener mer som kjennetegn på identitet og er sjeldent brukt.
4 Kirkens trosbekjennelse, som er skrevet av grunnleggeren, L. Ron Hubbard, er et orienteringspunkt for en Scientology-service. Den påkaller Guds lover som skjenker mennesket et visst antall rettigheter, og bekrefter at disse rettighetene opprettholdes av Gud med den hensikt å skjenke mennesket total frihet.
5 Det dominerende elementet i en scientologisk andakt er forkynnelsen av ordet, som også er det sentrale i amerikansk protestantisme. I Scientologykirker er ikke ordet hentet fra de kristne skrifter, men fra skrifter og foredrag av L. Ron Hubbard, kirkens grunnlegger. Prekenen er den sentrale bestanddelen hvor bevegelsens lære blir forklart. Hubbard skjenket kirkene sine en rekke prekener som prestene kan velge blant til søndagsandaktene. Noen ganger kan en preken bli erstattet av avspilling av et båndopptak av et av Hubbards foredrag. Forhåndsskrevne prekener er ikke unikt for Scientology: de er også et element i andre trossamfunn, som for eksempel Kristen Vitenskap.
6 Andakter avsluttes med en bønn om at Gud måtte gripe inn i menneskets affærer for å fri dem fra materiell tilfangetakelse. Tilliten til Gud er tydelig i påstanden om at menneskets potensial er gitt av Gud, og det er tydelig, idet det henvises til menneskets potensial som gudlignende, at scientologer anser Det høyeste vesen som en ubestridelige kilde til velvære og forbildet for deres ambisjoner. Ærbødighet overfor Gud er implisitt i tilskrivingen av makten til ham som «universets skaper».
HVA ER TILBEDELSE?
7 De karakteristiske elementene for tilbedelse, som angitt i Segerdal-vurderingen, består av en rekke emosjonelle responser som også er typisk for menneskelige relasjoner, slik de kommer til uttrykk i alminnelig sosialt samkvem, men som del av tilbedelse er disse tillagt en sterkere dypsindighet og sakralitet passende en underdanig forbindelse til et oversanselig vesen, som forstås som Det høyeste vesen.
8 Ideen om det Vesenet, sammen med andre religiøse begreper (f.eks. himmel og helvete) ble først etablert for århundrer siden. I nyere tid har begrepet om guddom gjennomgått en dyptgripende forandring både innenfor kristen tradisjon og utover den. Gud blir nå i mye mindre grad ansett som noe menneskelignende enn tidligere. I motsetning til denne utviklingen av begreper, har imidlertid språket for tilbedelse og de sinnsstemninger det er ment å definere og vekke, forandret seg mye mindre, hvis i det hele tatt. Språket som beskriver tilbedelsen forblir i personlig modus. Gitt forandringen i teologiske begreper, har språket for tilbedelse blitt stadig mer anakronistisk. Tilbøyelighetene til ærbødighet, ydmykhet, underdanighet, lovprising og bønn kan stadig være passende i de menneskelige forholdene som bygger på kontrasten mellom en øverste makt og undersåtten (og kan stadig eksistere i svekket form i andre, mindre statusdifferensierte kontekster), men de er neppe passende når guddommen ikke lenger oppfattes som et «overmenneske», men i en abstrakt form.
9 Et flertall av det britiske folket hevder at de tror på Gud når guddommen er beskrevet i generelle vendinger, men av befolkningen samlet sett tror kun et mindretall på en personlig Gud. (Pastor Robin Gills undersøkelser viser at de som bekjenner seg til troen på en hvilken som helst slags gud, uansett hvor bredt og altomfattende definert, falt fra fire femtedeler av de spurte i 1940-årene til to tredjedeler i 1990-årene: troen på en innskrenket, spesifikt kristen forestilling om en personlig Gud falt fra 43 % til 31 % i samme periode.) Selv om tilbederne var stadig mer tilbøyelige til å gi avkall på troen på en personlig Gud og heller betrakte en guddom mer som en ånd, en kraft, eller et metafysisk prinsipp, levde det – nå upassende – personlige språket for tilbedelse videre. At det gjorde det avspeilet den styrken som dette tradisjonelle språket hadde, etter å ha vært etablert i kirkelig praksis og allment ansett som hellig og ukrenkelig.
10 En av de sentrale interessene til hovedfraksjonen i det nittende og tjuende århundrets kristne teologi var å avmytifisere religion. En del av den reformen førte til at guddomsprinsippet ble beskrevet i mer abstrakte vendinger, og man sluttet å bruke primitive, menneskelignende bilder i både den språklige og grafiske fremstillingen av guddommen. Denne prosessen har blitt lettere videreført på det filosofiske området enn i saker som angår liturgi og tilbedelse, hvor noen primitive og enkle elementer har overlevd. De repetitive gjentakelsene av tradisjonelle handlinger og holdninger til gudsdyrkelse har bevart det personlige språket i en endret teologisk og filosofisk sammenheng hvor språket har blitt upassende og anakronistisk.
11 Noen ukonvensjonelle kristne trosretninger som er mindre bundet av den tradisjonelle bruken, har tatt i bruk mindre personlige måter for å uttrykke tilbedelse. Kvekerne så ingen grunn til å tiltalte guddommen direkte. Unitarismen kvittet seg i det attende århundret med guddommens menneskelige element, slik at Gud kunne ses i en mindre menneskelignende form. Unitaristisk i sin teologi prøvde Kristen Vitenskap i det nittende århundret å løse det frustrerende spørsmålet om kjønn, som man støter på med ethvert begrep om en guddom som en person, ved å introdusere bruken av «Far-Mor-Gud» og ved å proklamere sju terminologiske synonymer for guddom – Livet, Sannheten, Kjærligheten, Sinnet, Sjelen, Ånden og Prinsippet, som oppfattes som abstrakte, metafysiske kvaliteter.
12 Gitt disse forskjellige underforståtte innrømmelser av utilstrekkeligheten i å tillegge guddommen personlige egenskaper, og uforeneligheten av tiltaleformer hentet fra hierarkiske, barbariske og middelalderske samfunn, er det ingen overraskelse at nye åndelige bevegelser som dukker opp i det tjuende århundret, ville ta i bruk en tiltaleform og begreper om guddom som mer passende gjenspeiler moraloppfatningene i moderne tider. Mens de kanskje i utgangspunktet vil bruke tradisjonelt språk og begreper, gjør de dette i en overgangsperiode for å snakke til sine potensielle tilhengere i forståelige vendinger, inntil de nye begrepene er blitt absorbert og blitt en del av den alminnelige talemåten til medlemmene i den spirende nye bevegelsen. I en overgangsperiode ser medlemmene ut til å være åndelig tospråklige, før de blir fortrolige med de nye, gåtefulle uttrykkene.
13 Det finnes mange registrerte religiøse trosretninger som ikke tilber ifølge Segerdal-kriteriene, som illustrert i tabellen under. Man kan tvile på om disse kriteriene for å avgjøre hva som utgjør tilbedelse er tilstrekkelige: det er ikke uvanlig å vise holdninger som ærefrykt og ærbødighet overfor andre medmennesker – eldre, ledere, forbilder og lærere. I slike tilfeller anses ikke slike holdninger å være ensbetydende med tilbedelse. I den romersk-katolske kirke blir helgener så sannelig vist aktelse og ærbødighet, men kirkens autoriteter avviser enhver antydning om at dette dreier seg om tilbedelse. En egnet test på hva som kan kalles tilbedelse, er oppførsel som har som mål å opprette kontakt mellom tilbederen og Det høyeste vesen og som styrker tilbederens tro på den endelige frelsen. Dette kriteriet er basert på tilbedelsens funksjon. Det har sin verdi på tvers av forskjellige kulturelle former og kan identifiseres som samme type idet det leder til et allment mål. Et slikt kriterium favner tallrike klassifikasjonssystemers oppfatninger av guddommens natur (som en menneskelignende gud, universell lov, grunnleggende anliggende, grunnlaget for væren, livskraft, osv.). Det tilbyr et mer abstrakt og derfor et bredere anvendelig begrep om tilbedelse, og unnslipper kulturell sjåvinisme og religiøs diskriminering av å gå ut fra at den tradisjonelle kristne kulturelle formen er den eneste sanne modellen for tilbedelse og guddom. Fikse ideer om at tilbedelsen skal skje i fellesskap, i grupper og/eller som menighet; at Det høyeste vesen er en dommer og at tilhengerne, hver for seg eller kollektivt, er uverdige, syndige og usle, eller i det minste ydmyke; at ritualer identifisere tilhengerne som avhengige og skyldige med behov for utad å innrømme sin selvforakt eller til og med selvoppofrelse – stammer alle utelukkende fra kristne tradisjoner. Det er ingen grunn til å anta at tilbedelse og guddom nødvendigvis må være av dette slaget. Disse verdiene passer også dårlig inn med retningene i det moderne samfunnet, med dets styrkede individualisme, et stadig økende krav om fordomsfrie holdninger; neo-freudiansk mistro til skyldfølelse som drivkraft og angrep på hierarkisk autoritet.
14 Man kan trenge å gå lenger enn dette – ettersom ikke alle alminnelig anerkjente religioner involverer en tro på et Høyeste vesen. Hvis tilbedelse var å betraktes som en essensiell del av en religion (en muligens tvilsom og problematiske påstand), måtte selve ordet «tilbedelse» derfor defineres i retning av «praksiser utformet til å bringe en person inn i kommunikasjon med den grunnleggende åndelige realitet». Det, uansett i hvilken form, er funksjonen til tilbedelse.
TABELL
|
Religiøs tilhørighet |
Oppsummering av praksiser og overbevisninger |
Troen på en Gud? |
Tilbedelse i henhold til Segerdal-kriteriene? |
|
Sankhya-skolen i hinduismen |
Et ikke-teistisk trossystem anerkjent som en ortodoks retning innen den hinduistiske religionen. Urstoff og sjelen er ikke-skapt og uforgjengelige. Karma styrer menneskets anliggender – gjenfødsel er en konsekvens av tidligere handlinger. Frelse er å unnslippe gjenfødelse. Kunnskap om lidelse og dens årsaker er veien til frigjøring. Siden karma bestemmer ens sjanser i livet, skys ydmyk bønn (som ofte er et sentralt element i andre religioners tilbedelse) som pesten. Alle begreper om guddom blir avvist – en ateistisk religion. |
Ingen tro på en Gud. |
Nei. |
|
Jainismen |
En del av hinduismen. Karma: Fremmede elementer av karma tynger sjelen. Jain-ordningen gir ikke rom for en skapende gud. De store lærerne anses ikke som guddommelige, det finnes heller ikke guddommelige åpenbaringer. Jainismen er i bunn og grunn et ateistisk system. «Devaer» (halvguder) blir anerkjent, men de avgjør ikke menneskets skjebne og blir ikke tilbedt. Midlene til frelse (ved å overvinne reinkarnasjon) er utøvelse av en asketisk etikk som frigjør sjelen og opphever karma. |
Ingen Gud. Loven om årsak og effekt er det ultimate livsprinsippet. Lokale devaer blir ikke tilbedt. |
Nei. |
|
Taoisme |
Taoismen er utbredt blant den kinesiske befolkningen ved siden av buddhismen, sekter som utøver tilbedelse av forfedrene og det etiske systemet av konfutsianismen. Taoismen fremmer en religiøs kosmogoni, organiserer tempelfestligheter og sørger for overgangsriter. Dens mystiske lære omfatter et innviklet univers av åndevesener og himmelske mestre som hersker over himmelen, jorden og mennesket. |
En tro på forskjellige mystiske entiteter i en kompleks kosmisk plan, men ingen Gud som sådan. |
Ingen direkte korrespondanse. |
|
Theravada-buddhismen |
Den universelle loven om årsak og effekt i karma: uendelige reinkarnasjoner vil følge, med mindre personen blir frigjort gjennom innsikt med hensyn til lidelse. Ingen skaper eller frelsende gud er postulert. Frelse oppnås ved absolutte midler, ved å oppnå adskillelse og dermed lydighet mot en etisk kodeks, snarere enn rituelle utførelser, og utgjør middelet til å sette seg ut over hverdagslige opplevelser og den materielle verden. |
Ingen Gud. Devaer er underlagt det samme systemet av reinkarnasjon som mennesker. |
Nei. |
|
Nichiren-buddhismen |
Denne grenen av buddhismen (Nichiren f. Japan 1222) anser at etterfølgende inkarnasjoner av Gautama Buddha har overskredet den innsikten han brakte. Sannheten er sammenfattet i Lotussutraen, og bare det å påkalle den er tilstrekkelig til å utløse det fulle utbyttet til troende. Reinkarnerte buddhaer er ikke guder, de er bare redskaper som man kan oppnå bevisstgjøring via. Enhver lekmannen kan oppnå nirvana, og lykke i denne verden er hans rett. |
Nei. Universet er regulert av den absolutte loven om årsak og effekt – karma, slik den oppleves av mennesker. |
Nei. |
|
Kvekerne (Vennenes samfunn) |
Spesiell vekt på «det indre lys» (samvittighetens stemme). Det finnes ikke noe ritual, ingen hyllest, ingen påkallelse, ingen formelt godkjent kirkelære. Møter tar form av kollektiv meditasjon. Ingen krav om å tro på et høyeste vesen, selv om en slik entitet ikke benektes og mange tror på en Gud. |
Et høyeste vesen kan bli anerkjent, men grunnprinsippene for kvekerne motsetter seg hierarki og suverenitet. |
Nei. |
|
Kristen Vitenskap |
Mennesket er et rent åndelig vesen og den materielle verden er illusorisk, virkeliggjøring av dette bevirker fysisk helbredelse og til og med udødelighet. Disse ideene er tilskrevet Jesus, som ikke var Gud, men en mann og et forbilde. Det er tro på Gud, som ofte blir omtalt i konvensjonelle kristne vendinger som en menneskelignende gud, men blir oftere karakterisert av synonymer, Sinnet, Sjelen, Ånden, Prinsippet, Livet, Sannheten, Kjærligheten, men ingen av egenskapene som blir uttrykt med tradisjonelt språk er virkelig passende. Fru Eddy (grunnlegger |
Det er tro på et høyeste vesen. |
Bare delvis samtykke. |
|
Unitarer |
Avviser treenighetslæren og søker kongruens av religion og fornuft. Unitarier har tendens til å vektlegge etiske forpliktelser snarere enn rituelle forpliktelser, og er ettergivende med hensyn til trosbekjennelser, doktrine, bibelsk autoritet og liturgiske former. Noen unitarer er erklærte agnostikere og sågar ateister. |
Tro på et høyeste vesen er ikke påkrevd, og mange unitarier tror ikke på et høyeste vesen. |
Nei. |
ANVENDELSEN AV SEGERDAL-KRITERIENE PÅ DAGENS SCIENTOLOGY
15 Hva som enn var tilfellet i 1970, på tidspunktet for Segerdal-vurderingen, møtes medlemmer av Scientologykirken i dag i menigheten både for leilighetsvise seremonier av rites de passage (navngivningsseremonier for barn, bryllup og begravelser) og for ukentlige religiøse seremonier, og disse seremoniene er religiøse gudstjenester i henhold til kriteriene fremlagt i Segerdal.
16 En fast prestetjeneste har ansvar for utførelsen av seremonielle arrangementer i overensstemmelse med kirkens regler, tilsvarende reglene for tro og orden i de kristne trosretninger.
17 Seremoniene er sømmelige og verdige. Den rådende stemningen er uttrykksfull og utadvendt, og samsvarende med den åpne, positive og optimistiske holdningen i Scientologys lære.
18 I Segerdal-vurderingen ble religiøs tilbedelse generelt betraktet som å inneholde påkalling av og underkastelse til et objekt som er æret, lovprising av dette objektet, vesenet eller enheten og påkallelse, forbønn og takkebønn. Disse holdningene er fremkalt hos tilbederne på forskjellige måter i forskjellige religioner, men vanligvis i form av verbale bekreftelser på tro, ved deltakelse i rituelle handlinger og ved mottak av symbolske redskaper av bemyndigelse (f.eks. brød og vin av den kristne nattverden).
19 Scientology-tjenester begynner med høytlesing av kirkens trosbekjennelse, som er en erklæring om menneskets rettigheter. En overfladisk leser kunne mene at denne trosbekjennelsen unnlater å etablere det primære kriteriet for kjennetegnene ved tilbedelse beskrevet i Segerdal-vurderingen av Buckley LJ, nemlig at det bør være en gjenstand for dyrkelse som de troende underkaster seg. En nærmere lesning gjør det klart at kirkens trosbekjennelse, mens den ikke formelt hevder Guds eksistens eller erklærer hans overherredømme over alle andre vesener, faktisk tar hans eksistens for gitt. I å hevde at «ingen makt mindre enn Gud har myndighet til å oppheve eller tilsidesette disse menneskelige rettigheter», ligger det en underforstått erkjennelse av Guds vesen og hans overherredømme som menneskeheten er underlagt.
20 Søndagssamlingen inkluderer bønn, og slutter alltid med en fast bønn. Fokuset for bønnen er på menneskets frihet, og Gud er bønnfalt og påkalt for å gi frihet fra krig, fattigdom og nød, samt å tillate menneskerettighetenes fulle uttrykk. Dermed er dette en forbønn. Gud blir bedt om å gå i forbønn for å etablere hederlighet og de tilstandene hvor mennesket kan virkeliggjøre sitt potensial. Bønnen påbyr Gud i dens siste setning: «Måtte Gud la det være slik».
KONKLUSJON
21 Gitt at scientologer tror på et høyeste vesen, og at deres menighetstjenester inkluderer uttrykk for ærbødighet og respekt for det høyeste vesen og søker det høyeste vesens forbønn gjennom bønn, konkluderer jeg at Scientology-tjenester i dag møter de smale kriteriene for religiøs tilbedelse lagt ut i Segerdal-saken – selv om tjenestene av noen store, allment aksepterte religiøse trossamfunn ikke oppfyller disse kriteriene.
Bryan Ronald Wilson
8. februar 2002
Oxford, England
